En bit av mitt liv

Dato: 07.04.2015
artikkelbilde
Rebekka Nordbustad i 1995
I forbindelse med Adopsjonsforums 25–årsjubileum i 1995, ble det avviklet en skrivekonkurranse, der unge adopterte under 20 år ble bedt om å fortelle sin adopsjonshistorie. Dette bidraget kom fra Rebekka Nordbustad, og ble trykket i "Adopsjonsforum" nr. 1/1996.

Publisert første gang 30.06.2008

EN BIT AV MITT LIV

Jeg bodde på Shenoi's Center i Bombay. En dag kom det en dame fra Norge til barnehjemmet, og hun har senere fortalt meg at vi to drakk saft og spiste kjeks sammen. Lite visste jeg da at det i et land langt borte fantes to personer som ventet svært på meg, og som hadde arbeidet i flere år for å få meg hjem til seg.

I mai 1981 var Shenoi i Norge. Det var bare en kort tur, men disse to personene fikk likevel møte Shenoi og kona hans. Shenoi fortalte dem at hadde de siste dokumentene vært ferdige, kunne de tatt meg med seg fra India. Fru Shenoi hvisket mor i øret at "it is a beautiful girl" som ventet dem i India.

Den 6. august 1981 var ventetiden over. Kl. 14.30 møtte jeg mor og far på Fornebu.. Det var en svensk dame som hadde eskortert meg. Damen som jeg hadde spist kjeks og drukket saft sammen med i Bombay, tok i mot meg, sammen med mor og far. Hun var landskontakt og arbeidet ved Adopsjonsforum i Norge. Jeg husker ikke stort av dette, men for mor og far er nok denne dagen en dag de aldri vil glemme.

Hjemme ventet en stor familie på meg. Tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldre. Alle hadde de ventet i stor spenning. På kaien sto venner av mor og far og trippet da fergen kom til lands, så spente var de. Men det var nok bare en trett liten, sovende pike på mors fang de fikk se.

Jeg hadde så mye å utforske i det nye hjemmet mitt. Alt var så stille og rolig i dette store huset jeg hadde kommet til. Jeg var jo vant til at det krydde av barn rundt meg. Dagene gikk og jeg hadde vent meg til det nye klimaet, den nye maten, de nye luktene. Ikke lenge etter lærte jeg det nye språket også, ord for ord.

Den første julen i mitt nye hjemland husker jeg så vidt. Jeg tror jeg fikk fem fine dukker den julekvelden. Den ene var brun og hadde gul kjole. Den ble jeg veldig glad i, og jeg kalte henne "Brun". Det er ikke alle som husker dåpsdagen sin, men det gjør jeg. Da var jeg 2 år og 8 måneder. Far hadde øvd med meg i badekaret flere ganger, og på dåpsdagen hadde han en eske pastiller i lommen. Det eneste jeg trengte gjøre var å viske "doss", så gav far meg et drops, og alt gikk bra under dåpshandlingen.

Barndomsårene mine ble gode og trygge år. Hver eneste kveld før jeg sovnet satt mor og sang for meg. Jeg husker sanger som "Sov du versle spire, ung" "Den første song eg høyre fekk", "Jeg folder mine hender små", "Pitt – pott – nøtt" og "Alle killebukkane på haugen sprang". Jeg husker også de første lekene vi lærte. En dag vi hadde besøk, lekte gjestene "Epler og pærer" med meg. Plutselig sprang jeg ut på kjøkkenet til mor og tok henne i armen, for dette syntes jeg at hun også måtte få være med på.

Da jeg var tre og et halvt begynte jeg i barnehagen. De første dagene var jeg litt redd for at mor skulle forsvinne. Men hun trøstet meg og sa at hun jobbet like i nærheten. Etter noen dager begynte jeg å trives i barnehagen og mange gode venner fikk jeg også.

Da jeg var seks år, fikk jeg vite at jeg skulle få en liten søster fra India. Fire år var hun da. Vi fikk sendt passbilde av henne. Det tok jeg med og viste i barnehagen. Jeg husker at jeg syntes det var kjempestas å fortelle at jeg skulle bli storesøster.

Den 6. november 1985 reiste far, mor og jeg med fly til Fornebu for å hente lillesøsteren min. Hun var en søt liten pike, og jeg var veldig stolt over å være storesøsteren hennes. Likevel dukket sjalusien opp. Hardt var det nå, etter fire år, plutselig å dele mor og far. Men dette gikk nå over det også etter som årene gikk.

I 1986 skulle jeg begynne på skolen. Dette var en spennende tid for meg. Jeg hadde gledet meg ordentlig i lang tid. Jeg husker at jeg var litt redd – redd for at jeg skulle få negative kommentarer på grunn av min mørke hudfarge. Jeg var også redd folk skulle tro at jeg ikke var norsk, og spørre hvor jeg kom fra. Jeg snakket med mor om det, og hun sa: "Ja, jenta mi, det kan være at noen spør deg hvorfor du er brun og hvor du kommer fra." Da jeg hørte dette, nektet jeg å begynne på skolen.

Mor spurte lærerinnen vår om hun kunne spørre alle i klassen hvor de kom fra og om de hadde bodd andre steder før. Da slapp jeg å bli spurt i friminuttet. Og det skulle lærerinnen gjøre. Første skoledagen kom og alle ble spurt i tur og orden nedover rekkene: "Hvor kommer du fra? Har du alltid bodd der?" Da turen kom til meg svarte jeg, til mors og lærerinnens store forskrekkelse: "Jeg kommer fra Alvermarken, og har aldri bodd andre steder." Jeg hadde nok allerede bestemt meg for at ingen skulle få vite at jeg var adoptert og kom fra India.

Da det ringte ut og det ble friminutt, ble jeg behandlet som alle andre. Jeg fikk mange gode venner og har aldri fått høre en eneste negativ kommentar på grunn av hudfargen. Jeg føler meg tvers i gjennom norsk, til tross for at jeg er litt mørkere enn de andre.

Barndommen min har vært spennende, og ikke helt lik som alle andres, men like god og trygg, og slik håper jeg min fremtid også vil bli.

Hilsen

Rebekke Nordbusta

5102 Alversund

 

Del med andre: