Adopsjonslovgivning - fra Babylon til Bufdir

Dato: 18.06.2014
artikkelbilde
Babylons hengende hager - et av oldtidens syv underverk. Foto: Wikipedia
De fleste vestlige land fikk først tidlig på 1900–tallet moderne adopsjonslover, som tar utgangspunkt i hensynet til barnets beste. I Norge kom adopsjonsloven i 1917. Men lovregulering av adopsjon har eksistert i flere tusen år. Allerede Hammurabis lov fra det antikke Babylon, omlag 1.700 før Kristi fødsel, inneholdt nemlig adopsjonsbestemmelser.

Her er et utdrag fra Knut R. Steenberg og Marianne Hognestad utmerkede bok "Adopsjonsloven med kommentarer", utgitt på Universitetsforlaget i 2000 (ISBN 82–518–3960–2):

"Hammurabis lov [...] er det første lovverk der vi finner skrevne lovtekster om adopsjon. Disse gjaldt først og fremst adopsjon av hittebarn. Prinsippet i moderne nasjonal og internasjonal adopsjonsrett, nemlig at barnets første prioritet er å bli oppfostret hos og få omsorg av sine foreldre, gjenspeiles allerede i Hammurabis lov: Før en mann kunne adoptere et hittebarn måtte han søke etter barnets foreldre, og hvis han fant foreldrene, gi barnet tilbake til dem. Å dø uten barn ble også i denne kulturen betraktet som en stor ulykke, og adopsjon innebar i folkets bevissthet opprettelse av et slektsforhold like nært og like virkningsfullt som om det bestod mellom foreldre og egnefødte barn. Hammurabis lov var "moderne" hva angår adopsjonens rettsvirkninger: Adopterte arvet for eksempel likt med egnefødte barn.

Adopsjon kjennes også fra assyrisk rett, fra antikkens greske bystater og fra Solons lovgivning (rundt 600 f.Kr.) i antikkens Hellas. I romerretten, fra ca. 400 f.Kr. og fremover, ble adopsjon etter hvert grundig regulert. Adopsjon var hyppig i oldtidens Rom, og selve begrepet adoptio skriver seg fra romerretten."

(Sitert med tillatelse fra forfatterne.)

Del med andre: