Er norske adoptivsøkere kresne?

Dato: 22.04.2015
artikkelbilde
For litt over et år siden hadde vi en debatt om hvorvidt norske adoptivsøkere er spesielt "kresne". Debatten hadde sitt utgangspunkt i en artikkel i medlemsbladet hvor det ble hevdet at norske søkere ikke nådd opp i "konkurransen" med andre lands søkere fordi de aller fleste av dem bare er forberedt på små, friske barn.

Publisert første gang: 03.10.2008

Vi mottok bl.a. et spørsmål til spørrespalten som lød slik:

"Kresne" norske søkere

Jeg leser i AF bladet at norske søkere taper i konkurranse med Spania, siden Spania i større grad aksepterer barn med høyere alder og helsemessige utfordringer. At norske søkere er "kresne" er etter min mening et sammensatt bilde. Når vi søker påvirkes vi først av det lokale barnevernet. Vi opplevde at saksbehandler sa: "Ja, dere vil vel ha barnet minst mulig..." Dette var liksom en selvfølgelighet, og ikke et spørsmål. Dessuten, så vet vi som søkere, at vi ikke kan regne med å få et "friskt" barn, men å søke om et friskt barn kan kanskje påvirke at barnet ikke har ekstremt store helsemessige utfordringer.

Hvis flere føler som meg, så tror jeg AF og andre har en vei å gå i forhold til informasjon og orientering om hva helsemessige utfordringer kan innebære. Jeg tror mange søkere er redde for hvilke konsekvenser det vil gi for familien, og kanskje også en redsel for å ikke klare å gi barnet det det trenger.

Hvilke tanker har AF rundt dette? For vi vil jo ikke oppfattes som vanskelige og kresne?

Vi svarte følgende (litt forkortet):

At norske søkere oppleves som mer ”kresne” enn de fleste andre lands søkere er noe vi stadig får høre fra våre samarbeidspartnere i utlandet. Bare i løpet av sommeren har vi hatt besøkende fra Filippinene og Etiopia som sier nettopp dette.

Du har sikkert rett i at det mange ganger er slik at saksbehandlerne i Barnevernet bidrar til å skremme søkere fra å tenke tanken om adopsjon av et eldre barn eller et barn med et helsemessig problem. Det er heller ingen tvil om at Bufetat og Faglig Utvalg i Bufdir bidrar til norske søkeres dårlige rykte, ved at søkere som etter moden overveielse er åpne for å adoptere et barn som vil kreve ekstra mye, ikke får lov til å gjøre det.

Det er selvsagt galt å skjære alle norske søkere over en kam – en del av dem er absolutt åpne for å vurdere barn med spesielle behov. Vi er også klar over at Adopsjonsforum gjennom god og saklig informasjon kan bidra til at flere søkere tør å satse på de spesielle barna.

Et poeng som ikke kom frem i debatten i fjor høst er at norske søkere tok flere eldre og vanskelig plasserbare barn på 80–tallet enn de gjør nå. Ser vi på statistikken fra 1986 viser den at Adopsjonsforum formidlet 227 barn det året, som var ny rekord for foreningen. Antallet var tett innpå antall formidlinger i fjor – 2007 – da vi plasserte 231 barn. Her er aldersfordelingen disse to årene:

 
År
0–3 år
3–5 år
5–7 år
7+ år
Sum
1986 – Antall barn
156
41
21
9
227
1986 – Prosent
68,7%
18,0 %
9,3 %
4,0 %
100 %
2007 – Antall barn
202
28
1
0
231
2007 – Prosent
87,5 %
12,1 %
0,4 %
0,0 %
100 %
 

Som man vil se sank antall formidlede barn over 5 år fra 30 (13,3 %) i 1986 til 1 eneste barn (0,4 %) i 2007.

Samtidig er det verdt å merke seg at mens vi 1986 formidlet 4 trebarnsgrupper og 9 søskenpar, formidlet vi i 2007 bare 4 søskenpar. Mens vi hjalp 210 familier i 1986, hjalp vi altså 227 familier i 2007.

Blant barna vi formidlet i 1986 var det 2 døve barn, 2 barn med hjertefeil, 2 barn med sterkt redusert synsevne, 1 barn med cerebral parese, 1 barn med polio, 1 "spaltebarn" og 1 barn med klumpfot. Det at vi i 2007 kunne plassere 3 puljer med barn med spesielle behov fra Kina i norske familier medførte at antallet barn med helsemessige utfordringer var litt høyere i 2007 enn i 1986, dog var handikappene i snitt noe alvorligere i 1986.

Vi legger gjerne en god del av "skylda" for denne negative utviklingen på norske myndigheter. Ansatte i barnevernet, Bufetat og Bufdir bidrar etter vårt syn til å skape en sterkt overdrevet – og av og til nesten hysterisk – frykt hos søkerne for at adopsjon av et eldre barn, et handikappet barn eller en søskengruppe er nødt til å føre til uoverstigelige problemer. Dermed bidrar våre myndigheter til at nettopp de barna som aller mest trenger et godt hjem, ikke kan få det i Norge.

Del med andre: