Organisasjonen som står bak den planlagte transporten hevder at barna skulle plasseres i franske familier og at familiene deretter skulle søke om å få adoptere barna, som er mellom 3 og 8 år. Flertallet av barna skal være flyktninger fra Darfur i nabolandet Sudan, men i følge enkelte kilder skal det også være tsjadiske statsborgere blant barna.
”Vi vil redde foreldreløse barn fra den sikre død,” sier en talsmann fra organisasjonen L’Arche de Zoe, som planla transporten. Organisasjonen hevder også at tillatelse til å sende barna til Frankrike var innhentet. Tsjads president Idriss Deby beskriver operasjonen som ”umenneskelig” og ”uakseptabel” og sier han vil ”straffe de ansvarlige for kidnappingen hardt”.
Ut fra medias dekning er det vanskelig å gjette seg til realitetene i saken. Det kan godt tenkes at intensjonene til den franske organisasjonen har vært de beste. Mange barn lider og går til grunne under borgerkrigen i Sør–Sudan. Det kan derfor være en nærliggende tanke det ikke er så nøye med stempler og underskrifter når barn skal reddes vekk fra en livstruende situasjon. Men det kan aldri aksepteres at barn føres fra et land til et annet uten at det skjer i full forståelse med myndighetene i begge land.
Adopsjon av barn som er ofre for borgerkrig og ufrivillig forflytting over landegrensene er svært problematisk. Så problematisk at det første spesialkommisjonsmøtet som ble holdt i Haag etter at adopsjonskonvensjonen var ferdigstilt – til og med før den trådte i kraft – omhandlet nettopp adopsjon av flyktningbarn.
I dyptgripende etniske konflikter som den man har i Sudan, er det ekstra vanskelig å håndheve subsidiaritetsprinsippet i Haag–konvensjonen. Dette prinsippet innebærer som kjent at man først skal forsøke å tilbakeføre barnet til egen familie, så forsøke innlandsadopsjon, og først deretter adopsjon til et annet land. Men i mange konflikter er det slik at både voksne flyktninger og flyktningbarn ikke er internflyktninger, men søker tilflukt i et naboland. Det er da svært vanskelig, som oftest umulig, å vite om barnet har slektninger i live som er i stand til å overta omsorgen. Og hva betyr ”innlandsadopsjon” dersom det forlatte og antagelig foreldreløse barnet befinner seg i en flyktningleir eller på et barnehjem i et annet land enn sitt hjemland? Myndighetene i dette landet har ingen rett eller mulighet til å gi adopsjonsbevilling utenfor sin egen jurisdiksjon.
Samtidig som verifiseringsproblemene i forbindelse med adopsjon av flyktningbarn er spesielt store, er det ofte slik at disse barna lever under forhold som er mye dårligere og atskillig mer utrygge enn de forholdene som møter et barn som bor fast på et brukbart barnehjem. Det å finne en snarlige løsninger kan derfor være mer presserende når det gjelder forlatte flyktningbarn enn andre forlatte barn. En viktig – men ofte neglisjert – artikkel i Haag–konvensjonen er art. 35: ”Vedkommende myndigheter i de kontraherende stater skal foreta raskest mulig saksbehandling i adopsjonssaker”. Jo mer helse– eller livstruende barnets situasjon er, jo viktigere er det at saksbehandlingen er rask. I skjæringspunktet mellom en vanskelig utredning og et akutt omsorgsbehov ligger det et stort dilemma – en ”gordisk knute” som det er vanskelig å hanskes med. Denne knuten klarte nok ikke spesialkommisjonsmøtet i Haag i 1994 å knyte opp, selv om velviljen var stor. Referat fra møtet kan du finne
her.
La oss til slutt føye til at også store naturkatastrofer kan skape situasjoner der barn er like utsatt som de er i forbindelse med borgerkrig og militær strid. Hver gang en katastrofe dominerer media – som tsunamien gjorde i desember 2004 – er det noen som melder sin interesse for å adoptere foreldreløse barn. Men normalt er internasjonal adopsjon ingen nærliggende – og i alle fall ikke en lettvint – løsning i disse situasjonene. Det vil som oftest være lettere å finne gode lokale løsninger for barn som blir foreldreløse eller forlatte etter en naturkatastrofe enn det er i forbindelse med en årelang borgerkrig.