Artikkelen der det målbæres kritikk av UNICEFs rolle har overskriften "When There's No Place Like Home". Kritikere mener at UNICEF legger en overdreven vekt på opprettholdelsen av barnas kulturelle og geografiske bånd til fødested og glemmer deres overordnede behov for en trygg og varig familietilknytning. I den utstrekning UNICEF kan sies å ha en policy på internasjonal adopsjon er den imidlertid grei nok, som du kan se av
denne notisen på deres hjemmesider.
Det er lett å finne ting å kritisere ved internasjonal adopsjon så lenge lovgivningen rundt og kontrollen med denne virksomheten er lite tilfredsstillende i mange land – både mottagerland og opprinnelsesland. Men om UNICEF og andre organisasjoner som sier at de arbeider for alle barns beste bidrar til overdreven problematisering – eller direkte mistenkeliggjøring – av alle internasjonale adopsjoner så svikter de noen av de aller svakeste blant de svake.
Det er allmenn enighet blant alle seriøse aktører på adopsjonsområdet om at nasjonale adopsjoner skal foretrekkes fremfor internasjonale sådanne. Men samtidig viser UNICEFs egne tall at det aldri har vært så mange foreldreløse og forlatte barn i verden som det er nå. Ingen organisasjon i verden har samme ressurser, samme prestisje og samme mulighet som UNICEF til å stå frem som forkjemper for gode, trygge og raske internasjonale adopsjoner av barn som ikke kan få en permanent familie i sitt fødeland.
Det er meningsfullt å se på hva man på ulike språk kaller landet folk bor i. På norsk sier vi gjerne "hjemland" eller "fedreland". På engelsk er "homeland" og "motherland" vanlige begrep, mens "das Vaterland" er mest brukt på tysk. Også på fransk og spansk er det egne landet knyttet opp mot far – "le patrie" og "la patria". Kort sagt: Vi bor i landet der vi har vårt hjem, vår far og vår mor. Bare i Afrika er det i følge UNICEF 34 millioner foreldreløse og forlatte barn. Å nekte et barn som verken får omsorg fra sin mor eller far, eller har et hjem å bo i, muligheten for å komme til et godt hjem og gode foreldre i et annet land er i realiteten et alvorlig overgrep mot dette barnet. Det er også et brudd på et grunnleggende prinsipp i både FNs barnekonvensjon og Haag–konvensjonen om adopsjonssamarbeid. I innledningen til begge konvensjoner heter det at statene "erkjenner at barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet."
Det sies at ingen annen ansattegruppe i verden relativt sett har adoptert like mange utenlandske barn som de som jobber internasjonalt for UNICEF. Det er derfor mange enkeltpersoner innen organisasjonen som meget vel vet hvilken fantastisk mulighet internasjonal adopsjon kan gi foreldreløse og forlatte barn. La oss håpe at kritikken som rettes mot UNICEF på dette felt kan medvirke til at den legger sin tyngde bak gode og trygge internasjonale adopsjoner.