Ofte stilte spørsmål (FAQ)

Tekst: Adopsjonsforum // Dato: 29-05-2012
Mange som har spørsmål om adopsjon, lurer gjerne på de samme tingene. Her får du svar på de vanligste spørsmålene Adopsjonsforum mottar.

Illustrasjonsfoto: Shopping Diva

Hvem kan søke om adopsjon? 

For å kunne adoptere et utenlandsk barn, må man fylle kravene i to land – Norge og barnets hjemland. I praksis vil de aller fleste som får forhåndssamtykke fra norske myndigheter, ha gode muligheter for å få barn. Noen søkere "passer" på en rekke land, mens andre er vanskeligere å plassere, men det vil normalt være lett å finne (minst) et land hvor søkerne har muligheter for å adoptere et barn. Sånn sett kan man si et det norske "nåløyet" er det trangeste. Over 90 prosent av søkerne blir godkjent av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), og endel søkere som mottar avslag fra Bufetat får avslaget omgjort i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). De vanligste grunnene for avslag i Norge er høy alder og helsemessige forhold.

De fleste søkere blir godkjent for barn 0-3 år. I noen land kreves det at familiene må ha en godkjenning for aldersramme 0-5 år for barna. Norske myndigheter kan ofte kreve at søkere som vil adoptere barn i alder 3-5 år må ha formal- eller realkompetanse om barn. Noen familier kan få avslag i Norge dersom de ikke kan dokumentere dette. 

Når det gjelder de formelle krav til søkerne i Norge, viser vi til siden Adopsjonsregler.

Les også mer på siden Å bli adoptivforeldre.

Kan man adoptere barn som er født i Norge?

Ja, det er mulig, men Adopsjonsforum arbeider bare med adopsjon fra utlandet. Adopsjon av norskfødte barn (innenlandsadopsjon) er ikke Adopsjonsforums kompetanseområde. Det er norske myndigheter som er ansvarlig for formidlingen av de svært få norske barna som er aktuelle for adopsjon. Informasjon om adopsjon av barn bosatt i Norge kan du få fra Barne–, ungdoms– og familiedirektoratet (Bufdir). Her kan du gå inn på Bufdirs nettside om adopsjon.

Må man være gift for å adoptere?

Adopsjonsloven i Norge ble endret våren 2014. Det er ikke lenger et krav om at man må være gift for å kunne adoptere sammen med sin partner. Lovendringen trådte i kraft fra 1. oktober 2014. Norske adopsjonsmyndigheter forutsetter at summen av samboerskap og ekteskap må ha vart i minst 2 år. Samboerskapet må kunne dokumenteres, f.eks. ved utskrift fra Folkeregistret. Har man vært samboere i 2 år eller mer, kan man søke om adopsjon. NB: De fleste land vi samarbeider med krever likevel at søkerne er gift, men nå er det mulig å starte prosessen med adopsjon før man er gift. Colombia og Peru er de eneste samarbeidsland vi har i dag som aksepterer søkere som bare er samboere. 

Kan enslige adoptere?

Adopsjonsloven tillater enslige å adoptere, men frem til slutten av 1990–tallet var det i praksis svært få enslige som fikk godkjening. Kravene til å bli godkjent i Norge er strenge. En periode ble det lettere for enslige å få forhåndssamtykke fra norske myndigheter for adopsjon, selv om avslagsprosenten fortsatt var en del høyere for enslige søkere enn for søkerpar. De fleste enslige som har adoptert de siste ti årene, har adoptert fra Kina. Dette landet endret sine retningslinjer i 2007, og da ble døra til Kina langt på vei stengt for enslige søkere. To av våre samarbeidsland aksepterer enslige søkere - Vietnam og Colombia. Men enslige søkere blir ofte lavt prioritert, siden de fleste land mener at det er best at barnet får to foreldre.

Les mer på siden Enslige søkere.

Kan likekjønnede par adoptere?

Etter en lovendring i 2008 kan likekjønnede ektepar søke om adopsjon. Før denne lovendringen har den eneste åpningen for likekjønnede søkere vært i forbindelse med stebarnsadopsjon: Den ene partneren kan på visse betingelser adoptere den andre partnerens barn. Det gjøres et unntak fra denne regelen dersom partnerens barn har kommet til Norge ved internasjonal adopsjon. I slike tilfelle kan barnet allikevel ikke adopteres av partneren.

Da adopsjonsloven ble endret slik at likekjønnede ektepar fikk adgang til å søke om adopsjon, ga Adopsjonsforum en høringsuttalelse der vi beskrev dette som en «papirrettighet». Et gift homofilt/lesbisk par kunne den gang i prinsippet søke om adopsjon fra utlandet, men ikke i praksis. Etter lovendringen kan homofile partnere søke om internasjonal adopsjon, men det var lenge ikke mulig å få forhåndssamtykke fra Bufetat fordi det ikke fantes land som ville ta imot søknaden.

Adopsjonsforeningene må forholde seg til lover og regler i våre samarbeidsland, der holdningen til homofili kan være en helt annen en den som ligger til grunn for det norske lovverket. Høyesterett i Colombia godkjente i 2015 at likekjønnede par kan søke om adopsjon i henhold til landets lovverk. Dette er foreløpig det eneste samarbeidslandet vi har som tillater likekjønnede par å adoptere barn, og vi kan ta imot søknader fra par som oppfyller landets krav. Det er imidlertid litt usikkert hvordan praksis blir. Vi har nå 5 prøvesaker i prosess med godkjenning først i Norge og dernest i Colombia. Inntil vi ser hvordan sakene går, må nye likekjønnede par stå på venteliste før søknad kan fremmes.

Er det mulig å adoptere barn av en slektning eller et barn man kjenner fra før fra utlandet?

Adopsjonsforeningene kan ikke bistå med slike adopsjoner. Kontakt Bufdir og spør etter adopsjonsseksjonen.

Det kan være mulig å adoptere en slektnings barn (f.eks. en nevø eller niese fra utlandet) eller et annet barn man er blitt kjent med og har knyttet bånd til, men Bufdir har en restriktiv praksis for dette.

Hvor lang tid tar en adopsjonsprosess?

For de fleste tar det noen år fra de har sendt søknaden til norske myndigheter og til de er hjemme med barn.

Å bli godkjent i Norge kan ta fra 6-7 måneder opp til over ett år. Man må gå adopsjonsforberedende kurs. Det skal gjennomføres hjemmebesøk og skrives en sosialrapport, og i noen regioner kan det ta tid før dette arbeidet starter opp. Når rapporten og alle dokumenter til søknaden er klare skal saken avgjøres innen 3 måneder for førstegangs søkere og innen 1 måned for de som har adoptert tidligere.

Tiden det tar i utlandet kan variere mye fra land til land og endres stadig. Noen kan være heldige og få forespørsel om barn bare få måneder etter at dokumentene er godkjent i utlandet. Det positive er at ventetiden er gått nedover i 2015 og 2016, og den utviklingen ser ut til å fortsette i 2017. Ventetiden har blant annet sammenheng med et forbedret internasjonalt lovverk for adopsjon, og at innenlands adopsjon øker i flere samarbeidsland. Det går ofte raskere å adoptere hvis man er åpen for å ta barn med helseutfordringer, større barn eller søskengrupper, men dette kan ikke garanteres.

Finn ut mer om ventetidene på våre sider med landinformasjon.

Hvordan søker man om forlenget forhåndssamtykke?

Da gjennomsnittlig ventetid har vært høy de siste årene, er det flere adoptivsøkere som må søke om forlengelse av forhåndssamtykket. Fra 1. juli 2008 er forhåndssamtykket gyldig i 3 år, og i dag kan det ved behov søkes om forlengelse for 2 ekstra år. Det finnes et nytt standardskjema for forlengelse av forhåndssamtykket for de to ekstra årene. Dette finner man på hjemmesiden til Bufetat.

Her finner du informasjon og skjemaet for forlengelse av forhåndssamtykket (fase 3, trinn 8). De oppdaterte vedlegg som kreves for å søke forlengelse står omtalt nederst på skjemaet.

I følgebrevet man får sammen med forhåndssamtykket står det at "søknad om forlengelse bør fremmes 4–6 uker før gyldigheten utløper". Vi anbefaler at man først tar muntlig kontakt med det regionskontoret til Bufetat man sogner til, og spør hvordan man skal forholde seg. Det er her snakk om forlengelse av et eksisterende samtykke, og ikke søknad om nytt forhåndssamtykke. Etter at det femte året er omme, kan forhåndssamtykket ikke forlenges. Man må da søke på nytt, og ny sosialrapport må utarbeides. En søknad om helt ny godkjenning bør sendes inn 6 måneder før det gamle løper ut.

Les mer om forhåndssamtykke her.

Når kan man søke om ny adopsjon?

Man kan først søke om en ny adopsjon når det siste adopterte barnet har vært i familien i 1 år. Dette blir vanligvis tolket slik at man ikke kan foreta hjembesøk og starte arbeidet med sosialrapporten før barnet har vært i Norge i 1 år. Kontakt din region av Bufetat en god stund før barnet har vært 1 år i Norge for å diskutere når dere kan få til et hjemmebesøk. Det må uansett skrives en formell søknad før dette gjennomføres.

Regelen er at det skal være minst 2 års aldersforskjell mellom det adopterte barnet og det yngste barnet man har fra før.  Dette innebærer at familier som har adoptert svært små barn, eller som har et egenfødt barn, må ta hensyn til denne regelen før oppstart av en adopsjonsprosess.

Hvor gamle er barna?

Flertallet av barna som adopteres er under 3 år ved ankomst til Norge. Antallet barn over 3 år som blir adoptert har økt noe de siste årene. Det skyldes blant annet at Adopsjonsforum har gjort en ekstra innsats for at også større barn skal få en familie. I alle ”våre” land er det svært mange større barn som trenger familier, men Norge tar dessverre bare en liten andel av disse. Dette skyldes delvis en nokså streng holdning til adopsjon av eldre barn fra norske myndigheters side, men også at de aller fleste av våre søkere ønsker å adoptere små barn.

Vi er alltid glade når vi får inn søknader fra par som ønsker å adoptere noe eldre barn. Det er klart at tilpasningen kan være vanskeligere og kreve mer tid når barna allerede har en kultur og et språk. Men samtidig rapporterer mange av dem som adopterer eldre barn, at det går over all forventning. I sin bok ”Kunnskapsstatus om utenlandsadopsjon” har Monica Dalen og Barbro Sætersdal et avsnitt om det de kaller ”Myten om adopsjonsalderen”. Der skriver de at forskningen etter hvert har vist at ”adopsjonsalderen slett ikke [er] en så avgjørende faktor for utfallet av en adopsjon som tidligere antatt. […] Andre faktorer enn adopsjonsalder synes å ha større innvirkning på barnets utvikling, som f.eks. hvordan forholdene i barnets første leveår har vært, barnets psykiske og fysiske tilstand ved adopsjonstidspunktet og kvaliteten på samspillet i den nye adopsjonsfamilien.”

Kan en søke på mer enn ett land samtidig?

Nei. Det forhåndssamtykket man får av Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), gjelder ett konkret land. Dokumenter blir kun sendt til dette landet.

Kan man bytte land?

Det hender at søkere må bytte land fordi det skjer endringer i det landet man først søkte om adopsjon fra. Dette krever et nytt forhåndssamtykke fra Bufetat for det nye landet. Som regel fører dette også til ekstra kostnader for nye oversettelser og legalisering av dokumenter dersom disse var sendt til utlandet før byttet ble nødvendig.

Kan man adoptere flere barn samtidig?

Det er mulig å adoptere mer enn ett barn av gangen, men det stilles da strengere krav til søkerne. Norske myndigheter krever at barna må være biologiske søsken. Med mindre man adopterer tvillinger må man derfor regne med at det er aldersforskjell mellom søsknene. Søkere som er interessert i å adoptere søsken, må sørge for at dette blir tatt opp med barnevernet eller sosialkontoret, og vurdert i sosialrapporten. Selv om sosialrapporten uttaler seg positivt på dette punkt, er det langt fra noen automatikk i at man får forhåndssamtykke for søskenadopsjon fra Bufetat. Selv søkere som ikke har forhåndssamtykke for søsken kan få forespørsel om en slik adopsjon, men da må saken tilbake til Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) for ekstra godkjenning. Det er kun mulig å få et forhåndssamtykke for to barn. Hvis det foreslås en adopsjon av tre eller flere søsken må man søke særskilt om dette til Faglig utvalg i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sentralt.

Kan man velge kjønn på barnet?

Nei. På samme måte som når man får egenfødte barn kan man ikke "bestille" hvilket kjønn barnet har. Allerede i 1978 vedtok Adopsjonsforums styre at våre søkere ikke kunne "velge kjønn" på barnet. I våre samarbeidsland har man vanskelig for å forstå at søkere som har et sterkt ønske om å adoptere et barn kan ekskludere halvparten av alle barn fra dette ønsket.  Om det er flest gutter eller jenter som adopteres bort i noen land kan variere. Selv om det kan være en statistisk overvekt av ett kjønn blant barn fra et land, er dette ingen garanti for at man blir forespurt om å adoptere et barn av ett bestemt kjønn.

Kan man ta til seg fosterbarn mens man står i adopsjonskø?

Nei. Enten man får egenfødt barn eller fosterbarn mens man står i adopsjonskø så er dette en ny familiesituasjon som endrer forutsetningen for forhåndssamtykket. Adopsjonssaken må avsluttes og man kan først søke om nytt forhåndssamtykke når det nye barnet har vært i familien i minst ett år.

Er det lettere å være adoptert jente enn adoptert gutt?

En undersøkelse gjort av Pål Ketil Botvar i 1999 tyder på at utenlandsadopterte i gjennomsnitt har et bedre selvbilde og at de kommer bedre ut sosialt enn unge født i Norge. I denne undersøkelsen kom jenter og gutter omtrent likt ut når det gjelder tilpasning. Forskningen gir ikke dekning for at foreldregjerningen er lettere eller vanskeligere ut fra kjønn.

Blir adopterte som likner mest på norske barn mindre utsatt for rasisme enn de som er helt mørke?

Ingen undersøkelser som er gjort i Norden, tyder på at "graden av annerledes utseende" har avgjørende betydning for risikoen for å bli offer for rasistiske ord og handlinger.

Hvorfor er det så dyrt å adoptere?
Det kan ikke benektes at kostnadene forbundet med en internasjonal adopsjon er høye. Spesielt påfallende blir dette fordi andre former for "familieforøkelse" i Norge som regel er kostnadsfrie – enten det skjer ved fødsel, eller ved at man får et norsk adoptivbarn eller fosterbarn.

Adopsjonsforum har siden midten av 1980–tallet hatt en regnskapsordning som innebærer at samtlige kostnader fordeles solidarisk og likt på alle som adopterer et barn gjennom foreningen i løpet av et kalenderår. Dette gjennomsnittet kalles "grunnbeløpet".

Grunnbeløpet er langt fra den totale kostnaden ved en adopsjon. Den største tilleggskostnaden er reise og opphold når man skal hente barn. Kostnadene avhenger av hvor langt man reiser, hvor mange som reiser og hvor langt oppholdet er. Selv om søkerne mottar en adopsjonsstøtte fra staten, må det aller meste dekkes fra søkernes egen lomme.

Les mer om grunnbeløp og adopsjonsstøtte på siden Adopsjonskostnader.

Rundt 32 prosent av Adopsjonsforums utgifter går til kostnader i samarbeidslandene, mens om lag 68 prosent går til kostnader hjemme.  I Norge går det mest til lønn og sosiale utgifter for de ansatte, og deretter følger andre utgifter til drift av sekretariatet og samarbeidet med opprinnelseslandene.

De norske adopsjonsforeningene mottar en liten driftsstøtte fra Barne- og likestillingsdepartementet. Arbeidet til foreningen dekkes likevel i all hovedsak (95 prosent) av medlemmene – ikke gjennom offentlige tilskudd. I 2017 er adopsjonsstøtten økt for familier som adopterer. Støtten er nå blitt koblet til 1G i Folketrygden - og er fra 1. januar 2017 på 92.576 kroner per barn.

Hvem bør forberede seg på adopsjonen?

Det adopterte barnet kommer til å være en del av storfamilien og vennekretsen. Det er derfor viktig at også disse involveres i forberedelsesprosessen til de vordende foreldrene. Det varierer imidlertid fra familie til familie når de involverer andre.