Barn med «særskilte omsorgsbehov» – et villedende begrep?

Tekst: Adopsjonsforum // Dato: 30-09-2015
Stadig flere barn adopteres med «særskilte omsorgsbehov». Men har man en garanti for ikke å møte utfordringer hvis man adopterer et såkalt «friskt» barn?

– Nei, lød det unisone svaret da spørsmålet ble stilt på Nordisk Adopsjonsråds konferanse, som ble holdt på Gardermoen fra 25. til 26. september.

Tema på konferansen var adopsjon av barn med særskilte omsorgsbehov – altså barn som enten har en helseanmerkning (fysisk eller psykisk), er over fem år eller adopteres som søskengrupper. Valg av tema var ikke tilfeldig: De siste årene har opp til 50 prosent av barna som er blitt adoptert til Norden vært barn med særskilte behov. Global statistikk tyder også på at tendensen bare vil tilta i framtiden: De barna som først og fremst trenger foreldre, er over fem år og/eller har helseutfordringer.

I en paneldebatt der adopsjonsformidlere fra hele Norden var representert, var det stor enighet om at skillet mellom barn med særskilte omsorgsbehov og «friske barn» er kunstig. Daglig leder i InorAdopt, Anita Frydenlund Austdal trakk fram følgende eksempel:

– To understimulerte og feilernærte tvillinger på to år, født av en ung mor som ikke var i stand til å forsørge dem, risikerer å bli klassifisert som «barn uten særskilte omsorgsbehov» – og presenteres slik for potensielle adoptivforeldre. Samtidig kan en sunn, velernært baby med navlebrokk som er blitt ivaretatt av en kjærlig fostermor eller barnehjemsansatt, adopteres som et «barn med særskilte omsorgsbehov». Hvilke av disse barna er det egentlig som har behov for mest oppfølging?

Anita

Anita Frydenlund Austdal, daglig leder i InorAdopt. Foto: Dag Lund, Verdens Barn

 

Enigheten var bred om at alle adopterte – i lys av sin bakgrunn – kan ha behov som krever spesiell oppfølging.

– Vi må forberede søkere på at de aldri kan vite alt om hvilket barn de får, var kommentaren fra Mona Arfs, styreleder for Nordisk Adopsjonsråd (NAC).

Samtidig var det oppslutning om at flere diagnoser fortsatt bør omtales som «særskilte omsorgsbehov», særlig de som vil kreve ekstra ressurser av familien – for eksempel alkoholskader.

Import av «problembarn»?
Hvordan kan man forberede framtidens adopsjonssøkere på å ta til seg barn med særskilte omsorgsbehov? Hvordan forbereder man hjelpeapparatet – for eksempel lokale helsetjenester? Og hvordan vil man innen politikk og forvaltning reagere på at det kommer stadig flere barn til landet som vil trenge – til dels – økonomisk ressurskrevende oppfølging?
Både daglig leder for Adopsjonsforum, Øystein Gudim, og Lovisa Kim, representant for Myndigheten för internationella adoptionsfrågor (MIA) i Sverige, kunne fortelle at de tidvis er blitt konfrontert med spørsmålet om de «importerer problembarn».

Iril Schau Johansen, vararepresentant for Høyre på Stortinget og enslig adoptivmor – blant annet for et barn med særskilte omsorgsbehov, mente at spørsmålet er ignorant og irrelevant:

– Det kostet samfunnet ingenting da jeg adopterte.

Paneldebatt

Paneldebatt om hvordan de nordiske adopsjonsforeningene kan møte fremtiden. Iril Schau Johansen
holder innlegg. Foto: Dag Lund, Verdens Barn.

 

Øystein Gudim presiserte videre at det årlig fødes 50–60 000 barn i Norge:

– Hvor mye ressurser krever årlige adopsjoner av 70–80 barn med særskilte omsorgsbehov til sammenlikning? Marginalt.

Behov for bedre oppfølging
I tillegg til paneldebatten ble det holdt en rekke foredrag som på andre måter belyste internasjonal adopsjon i Norden. Psykologspesialist Marte Oldren Smørdal fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk i Trondheim la blant annet fram en undersøkelse som tydelig viser at det er behov for en bedre oppfølging av adoptivfamilier etter hjemkomst. Øystein Gudim holdt et foredrag om hva som anses som good practice innen adopsjonsformidling. Hvordan kan de nordiske adopsjonsformidlerne opprettholde sin høye etiske standard på en internasjonal arena der langt fra alle aktører følger Haag-konvensjonens spilleregler, og hvor i verste tilfelle penger, snarere enn løfter om å gi barn en trygg oppvekst hos egnede foreldre, er det avgjørende?

Norsk-Colombianos

På NAC-konferansen deltok også flere unge og voksne adopterte fra Norsk-Colombianos
Forening og Adoption&Samfund Ungdom (DK). Foto: Dag Lund, Verdens Barn.

 

Daglig leder i Verdens Barn, Young K. Kim la fram FN-tall fra 2014: 132 millioner av verdens barn trenger en familie. 95 prosent av alle foreldreløse er over fem år. I tillegg finnes det kanskje så mange som 230 millioner barn som aldri er blitt registrert i noe fødselsregister og som ingen har oversikt over. Samtidig er det årlig bare 15 000 barn som får en ny familie gjennom internasjonal adopsjon. Selv om internasjonal adopsjon har hatt en drastisk nedgang de siste ti årene ga Kim likevel uttrykk for en viss optimisme:

– Behovet for oss er der, og det kan melde seg i sterkere grad. Men vi blir nødt til å gjøre noe med det tungrodde byråkratiet i mange adopsjonsland. Som adopsjonsformidlere har vi en forpliktelse til å overkomme de nåværende problemene!

Nytt system i Danmark
Michael Paaske fra Adoption og Samfund fortalte om de omfattede endringene som er skjedd i det danske adopsjonssystemet de siste årene, kalt PAS-ordningen. Landet har fra før av innført obligatorisk kursing av vordende adoptivforeldre. Det nye er at adoptivfamilier også blir tilbudt oppfølging i etterkant av adopsjonen – om nødvendig fram til barnet er 18 år. Det er også opprettet egne samtalegrupper for adopterte. Danmark begrunner innførelsen av PAS med landets undertegnelse av Haag-konvensjonen om internasjonal adopsjon, der det i artikkel 9 anses som en statlig oppgave å sørge for oppfølging i etterkant av en adopsjon. En tilsvarende ordning er innført på Island.

Michael

Michael Paaske fra danske Adoption&Samfund. Foto: Dag Lund, Verdens Barn.

 

Adopsjonsformidlere i Norge, Sverige og Finland arbeider for at deres respektive myndigheter skal ta på seg tilsvarende forpliktelser. I samtlige nordiske land gjenstår også arbeidet for få innført et statlig kompetansesenter for adopsjon som kan bistå hjelpeapparatene. 

Ellers ble det holdt en rekke til dels sterke foredrag av foreldre som hadde adoptert barn med helseutfordringer/handikapp eller søskengrupper. De fortalte også om utfordringer som kan oppstå i alle adoptivfamilier, og ga gode råd om hvordan man kan løse dem.

– Vi kjenner ikke veien som ligger framfor oss, sa Stig Flesland som har adoptert en jente med hjertefeil.

– Men vi vet hvordan vi skal navigere og vi kan kjøre.