De første internasjonale adopsjonene til Norge ble kalt «misjonæradopsjoner» etter nordmenn som hadde arbeidet i utlandet og tok til seg barn. Den første adopsjonsloven kom i 1917, og den er revidert en rekke ganger. Adopsjon var vanlig i Norge fram til vi på 1960- og 70-tallet fikk bedre støtte til enslige mødre, barnehageplasser, bedre tilgang til prevensjon, ny abortlov og andre tiltak som bedret kvinners mulighet til å kontrollere sine liv.
Internasjonal adopsjon var bl.a. et svar på Koreakrigens lidelser og blomstret opp på 1960 og 70-tallet. Praksisen var imidlertid dårlig regulert i mange land. De fleste «adopsjonsskandaler» som omtales er saker fra 1970- og 80-tallet. Dette inkluderer den velkjente Ecuador-skandalen som fikk store medieoppslag i 1989. De samme historiene fra 1989 var bakgrunnen for store oppslag i VG og TV2 det siste året. En advokat i Ecuador misbrukte sin posisjon til å gjennomføre adopsjoner som ikke fulgte reglene. Advokaten mistet sine stillinger i landet og dro til USA uten å bli straffeforfulgt.
Haag-konvensjonen
«Haag-konvensjonen om beskyttelse av barn og samarbeid ved internasjonal adopsjon» kom i 1993. Kunnskap om og henvisning til konvensjonen er dessverre nesten fraværende i mediebildet.
Adopsjonsforeningene i Norden var aktivt med i arbeidet for bedre internasjonale regler. Både i Norden og Europa ble det dannet paraplyorganisasjoner – Nordisk adopsjonsråd (NAC) og EurAdopt. Adopsjonsforum var med på stiftelsen og har sittet i ledelsen i begge sammenslutninger. Arbeidet med Haag-konvensjonen var grunnlag for samarbeidet. Fra 1. januar 1998 er Norge bundet av å følge konvensjonen.
Gjennom 30 år har det pågått et systematisk arbeid for å bedre systemene. Haag-sekretariatet har utarbeidet to grundige manualer om «Guide to good practise» som fortolker konvensjonen og gir detaljerte føringer for hvordan adopsjoner skal gjennomføres. Adopsjonsforeningene har deltatt aktivt i oppfølgingsmøter for å sikre stadig bedre praksis.
«Ulovlige» betalinger?
Adopsjoner er krevende prosesser som må vurderes av sosialfaglig, juridisk, psykologisk og medisinsk ekspertise. Oversettelse og legalisering av dokumenter, kontroll, domstolsbehandling og forberedelser koster penger. Mange barn har korte eller lange opphold i fosterhjem eller barnehjem før adopsjon. Å drifte barnehjem krever lokaler, personell 24 timer i døgnet, mat, klær, helseoppfølging og omsorg for barna. Hvem dekker kostnadene? Få land har en velfungerende velferdsstat som gir et godt tilbud, så det er ofte trossamfunn, veldedige stiftelser eller organisasjoner som sørger for forsvarlig drift.
Et vanskelig tema for god praksis er selvsagt penger. VG omtaler 26. oktober «ulovlige adopsjonsbetalinger» uten å konkretisere om noen lover faktisk er brutt. Betalinger til barnehjem er som hovedregel fastsatt av den statlige adopsjonsmyndigheten i barnas opprinnelsesland. Adopsjonsforeningene må hvert 2. eller 3. år fornye tillatelser i de enkelte land, og opplysninger om kostnader og gebyr kommer klart frem i dokumentene som godkjennes av norske myndigheter (Bufdir) . Å stemple dette som «ulovlig» har VG dermed ikke grunnlag for.
Colombia og Kina
Adopsjonene fra private barnehjem i Colombia til Norge ble stanset i 2006. Adopsjonsforum var en av de som informerte colombianske og norske myndigheter om at enkelte betalinger ble sendt til konti i USA. Beløpene var offentlig kjent og godkjent kort tid tidligere, men ikke at deler av pengene ble unndratt offentlig kontroll fra Colombias sentralmyndighet ICBF. Etter dette har alle adopsjoner fra Colombia til Norge kun gått gjennom ICBF.
I Kina fastsatte sentralmyndigheten CCCWA et gebyr på US$ 5000 for hver adopsjon. Bufdir aksepterte gebyret. Adopsjonsforeningene måtte følge det de to lands myndigheter hadde bestemt. Det meste av pengene gikk til barnehjem som ble rustet opp materielt og med mer personale. For noen barnehjemsbestyrere ble dette et incentiv til å skaffe flere barn til adopsjon. Hunan-skandalen i 2006 avslørte at menneskesmuglere stjal barn fra andre provinser og solgte til barnehjem. De skyldige fikk 8-9 års fengsel, og er i ettertid løslatt. I et TV-program forsvarte de seg med at de reddet jentebarn som ellers kunne dødd. Konteksten er ettbarnspolitikken. Kina mangler nå ca. 40 millioner kvinner. Både selektive og tvungne aborter og drap av jentebarn var et stort problem. 200.000 adopsjoner (nesten bare jenter) fra Kina til utlandet må sees i det perspektivet!
Det har nok skjedd enkelte feil i de over 20.000 adopsjonene fra utlandet til Norge, men det er viktig at vurdering av enkeltsaker og praksis må sees i lys av den til enhver tids lovverk og avtaler. Adopsjonsforum er derfor glad for at det nå skjer en bred gransking av utenlandsadopsjoner. Å trekke forhastede konklusjoner om ulovligheter bidrar ikke til en seriøs debatt.
Øystein Gudim, tidligere daglig leder
Andrea Mæhlum og Margit Steinholt, leder og nestleder i Adopsjonsforums styre
