Her er et utdrag fra Knut R. Steenberg og Marianne Hognestad utmerkede bok "Adopsjonsloven med kommentarer", utgitt på Universitetsforlaget i 2000 (ISBN 82–518–3960–2):
"Hammurabis lov [...] er det første lovverk der vi finner skrevne lovtekster om adopsjon. Disse gjaldt først og fremst adopsjon av hittebarn. Prinsippet i moderne nasjonal og internasjonal adopsjonsrett, nemlig at barnets første prioritet er å bli oppfostret hos og få omsorg av sine foreldre, gjenspeiles allerede i Hammurabis lov: Før en mann kunne adoptere et hittebarn måtte han søke etter barnets foreldre, og hvis han fant foreldrene, gi barnet tilbake til dem. Å dø uten barn ble også i denne kulturen betraktet som en stor ulykke, og adopsjon innebar i folkets bevissthet opprettelse av et slektsforhold like nært og like virkningsfullt som om det bestod mellom foreldre og egnefødte barn. Hammurabis lov var "moderne" hva angår adopsjonens rettsvirkninger: Adopterte arvet for eksempel likt med egnefødte barn.
Adopsjon kjennes også fra assyrisk rett, fra antikkens greske bystater og fra Solons lovgivning (rundt 600 f.Kr.) i antikkens Hellas. I romerretten, fra ca. 400 f.Kr. og fremover, ble adopsjon etter hvert grundig regulert. Adopsjon var hyppig i oldtidens Rom, og selve begrepet adoptio skriver seg fra romerretten."
(Sitert med tillatelse fra forfatterne.)
Adopsjonslovgivning - fra Babylon til Bufdir
Dato: 18.06.2014
Babylons hengende hager - et av oldtidens syv underverk. Foto: Wikipedia
De fleste vestlige land fikk først tidlig på 1900–tallet moderne adopsjonslover, som tar utgangspunkt i hensynet til barnets beste. I Norge kom adopsjonsloven i 1917. Men lovregulering av adopsjon har eksistert i flere tusen år. Allerede Hammurabis lov fra det antikke Babylon, omlag 1.700 før Kristi fødsel, inneholdt nemlig adopsjonsbestemmelser.
Del med andre:
